Disse møteplassene trengte en sterk visuell identitet, med et tydelig estetisk uttrykk som skilte dem fra det åpne kontormiljøet. Museet har en omfattende samling av møbler og produkter utviklet av norske designere, produsert i Norge. Interiørarkitektene hadde fokus på å bruke design som strategisk virkemiddel, og så de fem møteplassene som en mulighet til å løfte Nasjonalmuseets rolle som designmuseum. Dette ledet til en interessant samarbeidsprosess mellom Cadi+Kaels og museets designkuratorer, som sammen utviklet fem ulike møbelgrupper.

Møblene som ble valgt skulle være produkter som allerede befant seg i Nasjonalmuseet samling og ha en historisk relevans, samtidig som de skulle være i produksjon. Museet ønsket helhetlige miljøer som viste omtanke for brukeren. Det skulle være en «intervensjon i kontormiljøet som varer og som har tydelige fargegrep ladet med individuelle tolkninger». Tanken var at norske designmøbler, satt sammen i en meningsfylt helhet og brukt i Nasjonalmuseets nye lokaler, kan bidra til å styrke museets identitet, både internt blant ansatte og eksternt mot museets samarbeidspartnere.

Begrepet «designintervensjon» ble sentralt i den videre utviklingen av områdene, definert som et bevisst grep som lager «en god forstyrrelse». Dermed ble det i tillegg til designklassikerne, tilført to moderne elementer som refererte til tidsepokene.

Det første elementet var å involvere et nytt norsk teppefirma, Volver, til å utvikle tepper i samarbeid med Cadi+Kaels og Nasjonalmuseet. Teppene skulle avgrense møbelgruppene og hentet opp mønster, farger og strukturer som supplerte og styrket de utvalgte møblene. Det andre elementet var en skillevegg tegnet av Cadi+Kaels, bygd opp av en sveiset stålramme, som rammet inn teppet og møblene. Tanken var at skilleveggen med sokkel skulle speile materialene og samtidig ha en klar funksjon som avgrensning av møteplassen og oppheng for lamper som ikke kunne henges fra tekstilhimlingen.

Museets gruppe av designkuratorer, med seniorkurator Dr. Denise Hagströmer i spissen, utarbeidet et overordnet konsept basert på norske designhistoriske bevegelser. Tidsepokene spente fra 1950- og 60-tallet til nåtid, og møteplassene ble gitt navn ut fra epokene. Med dette som grunnlag skulle de fem møteplassene rendyrke material- og fargefølelse fra tidsepoken, der møbler, lamper og tekstiler fra samlingen var med på å understreke dette.

Møteplassen «Gull» har møbler og lamper fra norske 50-tallsdesignere, stråtapet fra Biri og fargerike silkeblomster i store plantekasser for å bryte med alvoret og understreke tidsepokens optimisme. «Pop» er inspirert av psykedeliske former og optisk Pop-kunst, og har neon-lamper og møbler av Sven Ivar Dysthe, tegnet til Henie Onstad-senteret på 60-tallet. «Ergopunk» kombinerer norsk ergonomi og britisk punk-kultur på 80-tallet, der Terje Ekstrøms stol «Ekstrem» møter interiørelementer inspirert av kult-nattklubben The Haçienda i Manchester. «Neo» representerer norsk møbeldesigns renessanse på 90-tallet, med Norway Says og deres etterfølgere, som ser seg tilbake mot tidligere tiår. I «Nå» møter dagens designere utfordringene med miljøproblematikk og materiell eksess.

Til møteplassene er det skrevet korte tekster som supplerer den visuelle opplevelsen, forsterker fortellingen om hver enkelt møbelgruppe og inspirerer til ettertanke. Tekstene er montert på vegg i forbindelse med møbelgruppene, sammen med informasjon om hvert enkelt produkt.