I detaljprosjektet ble material- og fargekonsept videreutviklet og detaljert. Interiørarkitekt var med i utforming og detaljering av faste møbler og foliering av glassfelt, i tillegg til å delta aktivt inn i møter med arkitekt og byggherre for å komme med innspill på generell belysning, planløsning, utforming av fendring, fasadeuttrykk m.m. Parallelt med detaljprosjektering ledet interiørarkitekten egen brukermedvirkningsprosess på løst inventar. Prosjekteringen omfattet bla. gjenbrukskartlegging av møbler, underlag for anskaffelse av løst inventar, stemningsbelysning, gardiner og planter.

Vestibylen er et sosialt møtested for pasienter og pårørende. Møbleringen kan varieres for ulike aktiviteter, som for eksempel ved samling av større grupper. Samtidig skal vestibylen kunne benyttes til avvikling av pauser under rehabiliteringen, men også som alternativ oppholdssone til pasientene. Fra vestibylen har man direkte kontakt med det grønne hageområdet i sør.

Bygget åpner seg mot sør og får dermed mye lys og utsikt. Den største delen av fasaden har fått fargen gammeloker, inspirert av trondheimspaletten. Det er en energisk gulfarge på vinduer og beslag, og detaljer i nyanser av rødt, brunt og oransje. Spilene på fasaden skaper et skyggespill og en dybde som varier ut fra sesong og tidspunkt. Fasadefargene og trespiler er elementer som tas igjen i byggets interiør. Som utgangspunkt for byggets overordnede konsept ligger en ide om å ta naturen inn i bygget, og å knytte byggets ytre og indre sammen. Innvendig skal klare farger stimulere til aktivitet. Utstrakt bruk av treverk tilfører tekstur, varme og materialitet, som er med på å dempe institusjonspreget. Det er brukt mye lyst treverk i form av ask, gran og furu på innvendige overflater. På møbler er det brukt mye treverk sammen med fargerike tekstiler, noe som er med på å styrke byggets fargekonsept. Naturens tilstedeværelse finner vi også i innslagene av grønne planter, lamper med organisk form, og foliering med inspirasjon fra mønstre som finnes i naturen.

Farger er som vitaminer for hjernen, og dette har de lagt vekt på i interiørkonseptet. I fargekonseptet er treningsarealer gitt en klar rødfarge, mens korridorer i pasientetasjer har gult som hovedfarge. Midtfløyens fellesfunksjoner knytter prosjektet sammen og har en dominans av naturmaterialer med innslag av blå og røde toner. Videre ligger det en kobling mellom farge og funksjon, hvor rødt symboliserer aktivitet, trening og behandling, gult symboliserer energi og inspirasjon, og naturmaterialenes farger står for ro, avslapning og sosialt samvær. Det er valgt farger som gir inspirasjon eller ro, som virker oppkvikkende eller avslappende og som gir rom som er gode å oppholde seg i.

Pasientene skal være på rehabiliteringssenteret i noen uker på opptrening før de skal hjem igjen, derfor har man vært opptatt av at senteret skal være lett å orientere seg i. Det er lagt opp til flere vandreruter for opptrening, både innendørs og utendørs i prosjektet. Langs vandrerutene i korridorer er fargesterke nisjer i grønne toner integrert i veggene. Disse inneholder drikkestasjoner og sittebenker for hvile underveis i treningsturen. For å inspirere til opptrening og gi energi er gulvene i korridorene gitt en energisk gul farge som står godt til de lyse treveggene. Korridoren fungerer både som et sosialt møtested og brukes til gåtrening. I trappene er det sittebenker for hvile på mellomrepos, som skal inspirere pasientene til å bruke trappene for opptrening,
fremfor å bruke heisen. Fra fellesstuer og spiserom er det god utsikt til de utvendige treningsarealene.

I likhet med mange helsebygg er det ofte en utfordrende balanse mellom krav til brannsikkerhet, renhold, robusthet, universell utforming og et ønske om å skape et vakkert bygg som ikke føles som en institusjon. På rehabiliteringssenteret er det valgt hjørnebeskyttelse og fendring i ask istedenfor stål. På vegger er det lagt inn så mye treverk som brannrådgiver kunne akseptere. I korridorene er det jobbet spesielt mye for å minimere opplevelsen av institusjon. Inngangene til pasientrommene er bevisst forskjøvet for å variere korridorens størrelse og skape variasjon mens man beveger seg bortover. I enden av korridorene ligger sosiale oppholdssoner som gir mulighet for lett trening, strekk og bøy ved ribbevegger. Samtidig som man har utsikt og kontakt mot det grønne.