Prosjektet er prosjektert, beskrevet og priset som et ordinært rehabiliteringsprosjekt, men forskjellen her var at ambisjonen var å bytte ut alt det beskrevne med ombruk eller restmaterialer. Vanlig fremdriftsplan ble laget og holdt, og på en gitt dato ville det bli bestilt nytt. Da var det viktig at det beskrevne var det mest miljøvennlige og beste produktet. Heldigvis måtte det ikke bestilles spesielt mange nye materialer.

Også konsept og material- og fargepaletter ble utviklet som vanlig. Byggets tidsånd og eksisterende kvaliteter ble styrende, og Sane har i utstrakt grad tilført naturmaterialer og en fargepalett som fremmer trivsel for leietakerne. Den nye BREEAM-manualen ble fulgt, og poeng for blant annet biofilisk design skulle oppnås. Da er både kontakt med natur og elementer som minner om natur eller er natur viktige. Farge- og materialpalettene de utviklet har også vært et viktige kompass i ombruksprosjekteringen ved at man lett kunne vurdere et materiale eller element opp mot palett og konsept. Dette har bidratt til et helhetlig estetisk uttrykk som står seg over tid.

Den store andelen ombrukt og rest i prosjektet ble mulig fordi alle i prosjektet var med. Alle i prosjekteringsgruppa, og etter hvert alle utførende, visste hva som var målet og ambisjonen, og alle hadde antennene ute etter de materialene og elementene man visste trengtes. Prosjektleders rolle ble avgjørende, han sørget for at ambisjonen holdt og heller økte ettersom prosjektet skred frem.

Prosjekteringsgruppen utviklet en metode for lønnsomt ombruk. Effektiv ombruksprosjektering og et godt kontaktnett hvor store mengder materialer ble funnet som rest og brukt gjorde at materialkostnaden ble holdt nede og man hadde råd til de ekstra timene med prosjektering – og til håndverkerne som naturlig fikk en større rolle. Prosjektet ble fullført iht. budsjett og har ikke kostet mer enn en ordinær rehabilitering.

Ombruk
Første prioritet var å bruke det som allerede var i bygget. Utover å ta vare på bygget, altså ikke rive, er det internt ombruk av bl.a. gipsplater, himlingsplater av mineralull, andre himlinger, kjøkkenmoduler og glassbyggerstein. Alt av elektriske kabler over en viss lengde ble kveilet pent opp og merket og var klar til remontering sammen med alt av brukbare stikk og brytere. Ventilasjonskanaler ble demontert, vasket på forplassen og montert opp igjen. Åpningen de oppdaget mellom 1. og U1 var tettet med lecaplank. Disse ble brukt til å tette sjakter som ikke lenger skulle brukes til føringer. Betongrestene etter kjernebor til ny plassering for kanaler – reiste ikke lenger enn ut på forplassen hvor de ble bed og utemøbler. Materialer fra bygget man ikke kunnet benytte, ble donert videre til Ombygg. Deretter var det mye som manglet og de startet søk eksternt. Det er bygget trappekonstruksjoner av gamle t-baneskinner fra Sporveien, garderobeskap har fått dører laget av gamle himlingsplater fra et donorbygg i Tollbugata. Finerplater til veggkledninger er hentet fra Munchmuseet og strekkmetallplater fra fasaden til Oslo Atrium har blitt himling i alle etasjer.

Alle gulvene er rester – parkett i 6. etasje fra Økern Portal, 900 m² teppeflis hadde Sane først funnet som brukt, men det måtte skrotes i siste liten og de fikk utrolig nok tak i et restparti som passet perfekt inn. Amfiet og benkeplater på kjøkken er laget av overskuddsparkett fra Nasjonalmuseet. Det store gulvet i 1. og U1 er en helt unik mønsterparkett satt sammen av overskuddsparkett fra Spjelkavik ungdomsskole og eikeparkett fra Kongsvinger brannstasjon.

I tillegg til store miljøbesparelser har Sane sikret langvarige løsninger med kvalitetsmaterialer som kan videreføres når nye leietakere flytter inn. Det har vært avgjørende at bygget og konseptet står seg over tid for å minimere utslipp og kostbare endringer ved leietakerskifte. Ombruk var en selvfølge i prosjektet, og flere alternativer gjorde at leietakeren kunne ta del i beslutningene, noe som sikret et godt samspill mellom byggets langsiktige konsept og leietakerens behov.