1950-årene var en eneste lang transportstrekke for å nå ut med norsk design på det internasjonale markedet. Viktig var salgsutstillingen Norway Designs for Living i Chicago som statsminister Einar Gerhardsen åpnet. Senere gikk det slag i slag. Vandreutstillingen Design in Scandinavia turnerte i USA og Canada i årene 1954 til 1957 og ble besøkt av mer enn 600 000 personer. Norge deltok på Triennalen i Milano første gang i 1954 og ble tildelt 24 utmerkelser. Utstillingsansvarlig var Arne Korsmo.

I hovedstaden var det flere viktige bygninger som ble oppført og innredet. Oslo rådhus ble innviet først i 1950 etter kraftige forsinkelser grunnet okkupasjonen. Både eksteriør og interiør var en kompleks prosess. Store Studio til NRK ble innviet det samme året. Flere av rikskringkasterens lokaler ble nyinnredet, deriblant med møbler av Arne Tidemand Ruud. Størst symbolverdi hadde Erling Viksjøs regjeringsbygg – Høyblokka. Arkitektur, billedkunst og dekorativ kunst ble fusjonert som et helhetskunstverk. Belysningen ble utført av Sønnico etter Birger Dahls tegninger, Bjørn A. Larsen ga form til en dørvrider for Trio, mens Alf Sture og Hiorth og Østlyngen utformet en rekke møbler. I vestibylen hang Hannah Ryggens symboltunge billedteppe Vi lever på en stjerne.

I internasjonal målestokk var Norges innredning av FNs sikkerhetsråds sal i 1950 av stor betydning. Ansvarlig arkitekt var Arnstein Arneberg. Veggene ble trukket med Else Poulssons håndvevde tapet med motiver som symboliserer tro, håp og kjærlighet.

Samtidig med symboltunge satsinger gikk samfunnet en ny tid i møte med økt demokratisering. Ungdommen fikk større påvirkning. Det ga utslag i populærkulturen, men også i ferdigvareindustrien. Klær, møbler og tekstiler kunne straks grupperes etter både samfunnslag og alder. John Texmons Ola-pulten i lakkert tre fulgte tidens trend med lette møbler tilpasset nye innredningsidealer.

Tidstypisk for 1950-årene var sammenleggbare møbler. Tormod Alnæs og Arne Hiorth fikk suksess med stolene Pony og 103-serien. Begge ble tildelt «Diplom d’Honneur» på Triennalen i Milano i 1954. Sistnevnte ble foretrukket av Edgar Kaufmann Jr., leder for designavdelingen ved Museum of Modern Art.

Husmoren fikk en viktigere rolle. Filmer ble laget for henne, vist på dagtid i byens kino. Konsumentopplysning blandet med reklame var veien å gå for å nå ut til et spesifikt marked. Statens Opplysningskontor i husstell bidro til at industrien med kompetanse under produktutviklingen sammen med nyetablerte Norsk gruppe for Industriell Formgivning (ID-gruppen).