Heldigvis hadde de designet fredsprisutstillingen med samme grafisk designer også to år tidligere. I 2023 var nemlig hele fredssenteret stengt på grunn av ombygging. Med tilgang til salen kun fire uker før åpning, var det en fordel med godt kjennskap til bygget fra før. Produksjonsfasen var kort selv om utstillingen skulle stå et år. Åtte uker tilsvarte prosjekteringstiden til en liten temporær installasjon, mens resultatet skulle ligne mer på en stor permanent utstilling. Interiørarkitekt kontaktet håndverkerne Lohne & Lauritzsen allerede to uker inn i prosessen for å reservere produksjonstid. Hva de skulle bygge visste de ikke på det tidspunktet. Men de visste at punktlige og pålitelige håndverkere er gull når tiden er knapp.

Utstillingen var todelt: Historien om prisvinneren og en fotoutstilling signert seks kvinnelige, iranske fotografer. Fotouttaket var av sikkerhetshensyn svært tidkrevende. Fotografer og motivene kunne stemples som dissidenter av regimet i Iran – med fare for liv og helse. Utstillingen ble derfor «splittet» i to, slik at delene kunne detaljeres i ulikt tempo, mens jurister og Iran-eksperter kvalitetssikret fotografier og kilder.

Høyeste prioritet gjennom hele designfasen var å formidle respekt for Mohammadi, hennes kraft, verdighet og mot. I første del av utstillingen lå designutfordringen i krysningsfeltet mellom tekstmengde og etterlatt inntrykk. Formidlingsiver overstiger ofte publikums evne til å motta. Derfor: Less is more. Innholdet ble komprimert og justert helt mot siste slutt.

Lesbarhet er avgjørende i en tekstrik utstilling. Fredssenteret var kompromissløs på dette punktet. De gikk flere runder med farger, beregning av luminanskontrast, fonter og nyansering av grafiske elementer. Man var særlig opptatt av å ikke henfalle til en passe nøytral bakgrunn for å innfri lesbarhetskrav. 100 kvm kraftfull veggfarge, varm belysning og vertikale bannere dannet til slutt en håpefull og glødende bakgrunn for tekst, fotoer, videoer og installasjoner som fortalte Mohammadis historie.

Utstillingens mest definerende designelement var «minnelanternene». Fra fengselscellen i Iran skrev fredsprisvinneren tekster eksklusivt for utstillingen. I ti brev til publikum fortalte hun om viktige hendelser i sitt liv. Disse ble formgitt som lysende pendler plassert på ulike steder i rommet. Brevene ble printet på gjennomlyst duk på tre språk og en introside. En tekstoppfordring ber publikum om å løfte printet for å lese, slik at teksten blir som et brev i hånden på leseren. Minnelanternene ble plassert i randsonen mellom fortellingen om prisvinneren og fotoutstillingen.

Utstillingssalens indre del hadde lite dagslys, mens ytre del hadde store vinduer mot Nasjonalmuseet. På disse ble ordene «Zan – Zendegi – Azadi» (farsi for Kvinne – Liv – Frihet) foliert som en hyllest til iranske kvinner og som et blikkfang utenfra. Verdien av formidling og innsyn utenom åpningstid ble vektlagt. Fotoutstillingen ble utformet for å betraktes utenfra, mens den teksttunge delen som ikke kunne leses på avstand ble plassert innerst.

Formidling er fredssenterets viktigste arbeid. Med besøkstall på ca. 250 000 i året, er plass til grupper en prioritet. Foruten et allment publikum, legger utstillingen til rette for skoleklasser og arrangementer. For å enkelt rydde rommet for events, ble det i fotoutstillingen kun tilføyd to elementer, begge på hjul – en 6 meter lang vegg og en stabel med «monitorbokser» til videoinstallasjon. Slik kunne salen raskt romme 200 personer. Fotoutstillingen fikk et dokumentarisk, avmålt uttrykk med hvite vegger og kjølig belysning. Størrelse og plassering av fotoene ble definert i oppriss og i samarbeid med kurator før de ble reprodusert i ulike materialer – fra innrammede verk til wallpaper-collage.

Barna til Mohammadi, Kiana og Ali Rahmani (begge 17 år), mottok fredsprisen på morens vegne og var de første som besøkte utstillingen. Kiana uttalte følgende: «Designet var fantastisk, og utstillingen oppmuntrer deg til å lese og lære mer om iransk historie … Jeg ble veldig rørt og fornøyd. Jeg håper utstillingen vil bli godt besøkt og kan belyse situasjonen i Iran og bidra til oppnåelse av demokrati.»

Dette var den fineste anmeldelsen man kunne få.