Noen reflek­sjon­er fra inter­iørarkitek­tens ståsted

Jeg er bedt av NIL om å skrive litt om interiørarkitektens deltakelse i offentlige byggeprosjekter med bakgrunn i egne erfaringer på denne type prosjekter.

Noen reflek­sjon­er fra inter­iørarkitek­tens ståsted

Jeg er bedt av NIL om å skrive litt om interiørarkitektens deltakelse i offentlige byggeprosjekter med bakgrunn i egne erfaringer på denne type prosjekter.

Min erfaring er mangesidig og går helt tilbake til arbeid med blant annet Oslo Tinghus (1994), Høyesterett (1996), Sametingssalen (2000), Universitetet i Oslo (2005–2018), Halden fengsel (2010), Ambassader (Berlin 2015) og forprosjekt Nytt Nasjonalmuseum på Vestbanen 2014, rammeavtale med sykehjemsetaten Oslo kommune (2015–2018) m.fl. Interiørarkitektenes rolle i prosjekteringsgruppene har utviklet seg mye på disse årene og det har gitt oss en rekke erfaringer som jeg vil prøve å belyse noen sider av i det videre.

Personlig har jeg alltid satt stor pris på denne type oppdrag. De er preget av seriøsitet, gir kunnskap om offentlig virksomhet og mange mennesker får glede av utformingen vi skaper. Ettersom det stadig vokser frem større kompleksitet i prosjekteringsoppgavene som krav om raskere fremdrift, økende digitale utfordringer større tilflyt av informasjon og markedsvarer, blir interiørarkitekten en nyttig faggruppe på linje med flere.

Interiørarkitektens betydning for resultatet i et byggeprosjekt er etter min mening uomtvistelig. Vår tilnærming med brukersamhandling, arealutnyttelse, utstudert detaljforståelse og stort fokus på gode, funksjonelle rom er av sentral betydning for velfungerende anlegg over tid.

Hvordan interiørene fremstår som del av en arkitektonisk helhet er imidlertid av avgjørende betydning. Dette fordrer at arkitekt og interiørarkitekt spiller på lag med en sammenfallende forståelse for et helhetlig resultat. Dette er krevende.

Det er helt spesielt med de mange store offentlige prosjekter i Oslo som er i en avsluttende fase i skrivende stund. Dette gjelder en rekke av Oslos kulturinstitusjoner som snart flytter inn i nye «signalbygg»: Nye Nasjonalmuseet, Munchmuseet, Deichmanske bibliotek mfl. Byggene har markert sin form på Oslos skyline. Interiørene ferdigstilles i disse dager. Det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen samler Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og Samtidskunstmuseet under ett tak i det som etter sigende blir «Nordens største kunstmuseum». Også dette ferdigstilles i disse dager. I årene fremover vil det nye Regjeringskvartalet prege både utformingen av Oslo sentrum så vel som fremtidens arbeidsplasser.

TIDSPUNKT FOR ENGASJEMENT OG KLART MANDAT
For øyeblikket er kontoret engasjert for renovering av Nationaltheatret hvor vi leverer skisseprosjekt i disse dager. Dette er et stort og krevende offentlig oppdrag som ble utlyst våren 2019. Hovedavtaler for prosjektgruppen ble inngått på samme tid og vi ble dermed engasjert samtidig. Interiørarkitekten er således med helt fra begynnelsen, noe som oppleves som positivt. Det er ingen innarbeidet rutine for tidspunkt og avtaleform for interiørarkitektens deltakelse eller inntreden i prosjekteringsgruppene.

Fra Rammeavtale med UiO i tre perioder har vi erfart i praksis hvordan vi på noen prosjekter har vært engasjert før arkitekt. UiO har sett nødvendigheten av en inngående funksjonsstudie før andre rådgivere trekkes inn. Hovedutfordringen med separate avtaler og avtaleinngåelsestidspunkt er at det ikke etableres et naturlig faglig ståsted og en felles estetisk forståelse av prosjektet. Dermed risikerer de prosjekterende å komme «skjevt ut» i forhold til hverandre. Husenes beskaffenhet, omfanget av oppgaven, men ikke minst prosjekteringsgruppenes sammensetning gir ulike svar på den ideelle samarbeidsform.

Min erfaring er at oppdragsgivere ikke gir tydelige nok mandat og ansvarsfelt. Det er mye å lære fra gjennomførte prosjekter, men jeg er redd overføringsverdien uteblir. Det fordres en dypere forståelse for hva vårt fag representerer og kan bidra med. Jeg tror også det hadde vært bra med tydelige milepeler der oppdragsgiver må bidra aktivt i beslutningsprosessene. Den kreative arenaen er ofte overlatt til oss alene. Med fokus på timeforbruk og pressede fremdriftsplaner er det også viktig med en tredjepart som kan bistå i beslutningsprosessene, komme inn som nøytral objektiv «megler» og flergangsutbygger.

PRIORITERING AV MIDLER – SIGNALBYGG
Forfatteren Kjell Norvin skriver i teksten «Signalbygg – forsøk på å posisjonsbestemme ordet» (publisert i Arkitektur N nr. 1, 2003) om hvordan arkitekturen har tatt opp i seg ordet og hva det favner. «‹Signalbygg› skal bidra til å skille ut de viktigste oppgavene, innvarsle epoker, vise Norge på det beste, presentere bildet av operahusets virksomhet, gi form til det ekspressive, bære frem fremtidens kontorbygg, sette bygninger fra fortiden i sitt rette perspektiv osv.» I den utviklingen som har skjedd de siste ti-årene mener jeg at nye signalbygg i Norge har fått for stort fokus på bekostning av mange av våre nasjonale kulturminner. Det oppleves som manglende evne og vilje til å se verdiene i det eksisterende og hvordan dette kan utvikles til ny bruk. Det offentlige har fokusert på å bygge nytt.

Dette er en skremmende utvikling der balansen mellom tradisjon, identitet, verdifulle kulturminner og nyskapning har fått en slagside. I kjølvannet av dette blir våre sentrale nasjonalbygg stående uavklaret hva gjelder funksjon, bruk og vedlikehold. Utfordringene ved å jobbe innenfor gitte rammer kan berike vårt nedslagsfelt. Interiørarkitekter har her enda en mulighet til å bruke sin kunnskap i møtet med vår verdifulle og vakre bygningsarv.

UiO, Domus Media, fasade.

Blindern, bibliotek.

Professorboligen, Stallen.

Halden fengsel, 2010. Beate Ellingsen og Kaja K. Geiran, interiørarkitekter MNIL. Foto: Trond A. Isaksen.

Vigselsrom.

Lagmannsretten.

UiO, Domus Media.

Designede møteplasser
Vakker svømmehall
Interaktivt bibliotek
Interiørarkitektur som identitetskaper
Ny kulturarena
Et kulturelt samlingspunkt
Til toppen