Arbeidsplassens utforming har gjennom historien speilet både samfunns- og organisasjonstrender. Kontorets fysiske utforming og organisering forteller oss om en utvikling som gått fra kontrollbasert styring og hierarkiske strukturer til frihet, egenstyring og en arena for kompleks strategisk verdiskaping. Dette er en historie som ikke kun forteller om forandringer i arbeidsmarkedet, men også om et forandret syn på de fysiske omgivelsenes betydning for organisasjonens verdiskaping.

Fra 1900-tall til 2000 – inn i det moderne samfunn
Tidlig på 1900-tallet påvirket industrialiseringens ideer om effektive produksjonsløp gjennom samlebåndsprinsippet de første arbeidsplasskonseptene. På 50–60-tallet bidro organisasjonsforskingen «the social relations movement» til et økt fokus på den sosiale konteksten på jobben. Arbeidet begynte å organiseres etter team med fokus på effektive kommunikasjonsprosesser. Gradvis førte dette til utviklingen av det vi i dag kjenner som det «åpne landskapet».

Den sosialdemokratiske bølgen som tok fart i Nord-Europa på 70- og 80-tallet, brakte i sin tur med seg et arbeidsliv formet av krav til medbestemmelsesrett, sterke fagforeninger, ideer om likeverd i arbeidslivet samt svakere hierarki. Enkeltmenneskets muligheter for å utføre jobben på en god måte står etter hvert høyt på dagsorden, noe som retter fokus mot muligheter for konsentrasjon, personifisering og individuell tilrettelegging av arbeidsplassen. Samlet vil disse faktorene lede til at cellekontoret de kommende tiårene blir den dominerende arbeidsplassløsningen i de nordiske landene.

I 90-årene skyter teknologiutviklingen fart, noe som vil sette stort preg på kontorets utforming. Samtidig er kunnskapssamfunnet i sterk utvikling. Organisasjonsforskningen påpeker nå at medarbeideren og dennes kompetanse er organisasjonens viktigste ressurs, noe som leder til økt fokus på motivasjonsfaktorer. Fokus rettes også mot økt behov for samhandling og kommunikasjon samt team- og nettverksbasert arbeid. Denne utviklingen bidrar igjen til at teambaserte landskapsløsninger får ett oppsving i det norske arbeidsliv.

2000-tallet – Startskuddet for det aktivitetsbaserte arbeidsliv
Det nye millenniets teknologiutvikling skaper en tid hvor endringer begynner å skje i raskere takt. Samtidig påvirkes organisasjoner av flere faktorer, noe som også gjenspeiles i arkitekturen. Innen organisasjons- og ledelsesforsking fremmes utvikling av lave hierarkiske strukturer og nettverksbasert organisering. Selvledelse, initiativtaking blant medarbeiderne, økt frihet og kontroll står også høyt på agendaen. Arbeidsdagen blir gradvis mer variert og mobil – med arbeid som skjer både i og utenfor kontorets fysiske rammer. I samfunnsdebatten fremmes økt behov for å tilrettelegge for balanse mellom arbeidsliv og privatliv. Innen estetiske fag og markedsføring oppstår også gradvis ideer om at kontoret bør bli sett på som en del av organisasjonens merkevare, som verdiformidler av organisasjonens identitet – både ekstern, men også internt.

Samlet betyr dette at kontorarkitekturen får en viktigere rolle – både som estetisk og strategisk virkemiddel. Arbeidsplass, teknologi og organisasjon blir nå sett på som et helhetlig system hvis hensikt er å legge til rette for økt kompleksitet, raske endringer samt møte ulike individers og gruppers behov. Med dette utvikles den aktivitetsbaserte arbeidsplassen som et svar på en ny praksis – ikke kun en ny fysisk løsning, som kan møte behovene – og med denne en ny epoke innen arbeidsplassarkitektur.

Fremtiden – bærekraft, deling og endring
Fremtiden er vanskelig å spå. De siste 20 årene har imidlertid vist oss at endring skjer i et stadig raskere tempo – noe som trolig vil komme til å fortsette. De utfordringer som samfunnet står i vil også prege fremtidens arbeidsplasser. Utvikling av bærekraftige løsninger med lav belastning for miljøet, samtidig som de har en lang holdbarhet, vil være sentrale tema i tiden som kommer. Interiørarkitektens og arbeidsplass-utviklernes største utfordring vil være å bygge konsepter hvor endring og utvikling kan utfolde seg uten at dette nødvendigvis vil kreve endring ved det fysiske.

Allerede i dag ser vi konturene av dette ved den voksende delingsøkonomien som på ulike måter bidrar til nytenking innenfor arbeidsplassutforming. Flerbruk og multibruk av kontoret, hvor arbeidsplassen brukes «on-demand» er noe vi trolig kommer å se mer av. Slike tanker vil ikke kun skape nytenking og innovasjon, men også bidra til at arbeidsplassarkitektur i fremtiden vil bli et enda viktigere strategisk verktøy.

Den største utfordringen er kanskje ikke å utvikle løsningene fremover, men hvordan komme dit og å ta dem godt i bruk. På andre felt heies delingsøkonomi frem, men få andre områder er det mer tabu å ta dette opp enn for arbeidsplassutvikling. Tryggheten utfordres når noen rikker på praksis, kanskje mer enn når vi flytter bordet. Vår faggruppe går spennende tider i møte og vi gleder oss til å lese denne årboken om ti år. Hvordan virker arbeidsplassen da?